Det begynner alltid med en visuell idé
Jeg vet sjelden hva en novelle skal handle om når ideen kommer. Som regel ser jeg noe for meg først. Et bilde dukker opp, og så begynner spørsmålene.
Det kan være en kvinnehånd rundt en penis. Motivet kan være erotisk men behøver ikke, men jeg ser også formene, lyset og hvordan hånden holder. Hvem er hun? Hvem tilhører kroppen? Er dette begynnelsen på en fortelling, eller et øyeblikk som hører hjemme langt senere i den? Jeg vet det ikke ennå. Jeg blir værende ved bildet til menneskene rundt det begynner å tre frem.
Ideene kommer hvor som helst. På treningssenteret kan synet av en kropp sette i gang en historie knyttet til akkurat det rommet og menneskene der. En kjøretur på Sørlandet og et glimt av folk utenfor en stor hytte ga meg ideen til en hytteturfortelling. Andre ganger er utgangspunktet eget samliv, en ferie, en samtale eller noe jeg har hørt fra mennesker som lever et aktivt seksualliv. Hotwife-fortellinger har også gitt meg mye å tenke videre på.
Felles for ideene er at jeg ser noe før jeg har en handling. Først etterpå begynner jeg å finne ut hvem disse menneskene er, og hva som kan skje mellom dem.
Å finne menneskene i historien
Jeg lar gjerne ideen gå noen runder i hodet før jeg skriver. Hvem opplever dette? Hvem skal fortelle? Hva vet de om hverandre, og hva tror de at de vet? Når jeg finner en form på historien, går arbeidet ofte lettere.
Egne erfaringer er nyttige, men jeg kan ikke skrive alle personer som varianter av meg selv. Jeg snakker også med mennesker som har andre erfaringer og andre måter å tenke om sex på. Det gir meg innblikk i hvordan lyst, forventning og konsekvenser kan oppleves forskjellig. Én person ville fortalt rett ut hva hun vil. En annen ville spøkt det bort. En tredje ville kanskje ikke forstått sitt eget ønske før lenge etterpå.
Derfor må jeg finne en stemme som passer personen. Ordvalg, tone og det vedkommende velger å tie om, er med på å gjøre karakteren troverdig. Jeg kan skrive i jeg-form og la leseren være tett på tankene til én person. Eller jeg kan fortelle utenfra og gi mer rom til å se hva som skjer mellom flere mennesker. Synsvinkelen bestemmer hva leseren får vite, og når.
Historien må pirre meg
Det finnes ett tegn som er avgjørende i mine fortellinger når jeg skriver: Jeg må selv bli pirret av fortellingen. Hvis jeg ikke kjenner noen tenning, undersøker jeg hvorfor.
Kanskje personene ikke vil noe sterkt nok. Kanskje situasjonen virker konstruert, eller scenen kommer på feil tidspunkt. Noen ganger finner jeg en vei videre. Andre historier har jeg lagt bort fordi jeg ikke klarte å få dem til å leve.
Det betyr ikke at alle noveller trenger en lang oppbygning. Noen møter får betydning gjennom alt som leder frem til dem. Andre skjer impulsivt, slik sterke opplevelser også kan gjøre i virkeligheten. Jeg prøver å la tempoet komme fra situasjonen og personene.
En spontan hendelse skal ikke tvinges gjennom flere sider med bakgrunn bare fordi jeg tror en novelle bør være lang.
Leseren må likevel kunne tro på det som skjer. Selv en brå vending trenger noe å feste seg i: et valg, en reaksjon eller en detalj som gjør at jeg kjenner igjen mennesket i situasjonen. Hvis jeg ikke tror på scenen selv, kan jeg heller ikke forvente at leseren gjør det.
Handlingen er bare en del av sexscenen
Mye av det som skjer fysisk i en sexnovelle, er velkjent. Mennesker kysser hverandre, berører hverandre, stimulerer hverandre og har sex. Hvis jeg bare beskriver handlingene i den rekkefølgen de skjer, blir det fort flatt. Da vet leseren hva personene gjør, men lite om hvordan de opplever det.
Jeg vil inn i det som skjer rundt og inne i dem. Hva tenker hun idet han tar på henne? Hva merker han ved måten hun svarer på? Er de trygge på hverandre, eller finnes det noe uavklart mellom dem? Kanskje hører de en lyd utenfor rommet og blir oppmerksomme på at noen kan komme. Den muligheten kan forandre følelsen i scenen uten at selve den seksuelle handlingen endrer seg.
Det samme gjelder kroppen. Jeg prøver å finne ord for hvordan en berøring eller penetrering oppleves av akkurat denne personen, i akkurat denne situasjonen. Lyst kan være blandet med overraskelse, ømhet, nervøsitet eller følelsen av å miste kontrollen et øyeblikk. Omgivelsene er også med: lyset, avstanden til døren, det personen ser når hun åpner øynene. Jeg bruker de detaljene som gjør opplevelsen tydeligere, og lar resten ligge.
Det er her sexscenen får sitt eget språk. Leseren skal kunne se situasjonen for seg og samtidig forstå noe av det som foregår i menneskene. To noveller kan inneholde de samme fysiske handlingene og likevel være helt forskjellige historier.
Det vanskelige siste stykket
Når jeg arbeider med et utkast, ser jeg på hva som bør fortelles utførlig og hva som kan ligge mellom linjene. En replikk kan endre forholdet mellom to personer. Et kort avsnitt kan ta oss gjennom flere timer. Andre ganger blir jeg værende i noen sekunder fordi nettopp de sekundene forandrer alt.
Avslutningen er ofte vanskeligst. Historien kan ha nådd sitt crescendo, men det betyr ikke at jeg kan slippe leseren hvor som helst. Jeg vil finne det øyeblikket som gir fortellingen en etterklang. Kanskje ser en av personene annerledes på det som skjedde. Kanskje blir en liten detalj fra begynnelsen viktig igjen.
Når virkeligheten får novelleform
Mange elementer i mine sexnoveller kommer fra virkelige opplevelser. Navn og omgivelser kan være endret. Jeg kan gi en hendelse en annen innledning, eller sette sammen inntrykk fra flere situasjoner. Det er slik en kort, spontan opplevelse noen ganger kan bli en hel fortelling.
Noe som skjedde i virkeligheten, har ikke nødvendigvis en begynnelse og slutt som fungerer på papiret. Kanskje var møtet kort, men intenst, med sterke visuelle inntrykk og en opphisselse jeg husker lenge etterpå. Når jeg skriver, prøver jeg å bevare det som gjorde opplevelsen levende, samtidig som jeg gir leseren en historie å følge.
Til slutt leser jeg novellen som om jeg ikke kjenner menneskene eller hendelsene fra før. Får leseren nok til å forstå dem? Er det noe som bremser fortellingen? Har jeg beholdt det som pirret meg da ideen kom?
Først når jeg kan svare på det, er teksten klar for redaksjonell gjennomgang og publisering på page69.